Helgdagskväll i timmerkojan

Det er få som finner på eller som kan tenke seg å stampe i løssnø eller gå på ski inn til Stallane for å prate Dan Andersson og høre på 78-plater på grammofon en vinterkveld. Vi var bare sju, men for en kveld! Stallane er ikke noe storstue, og den slags påfunn er for spesielt interesserte.

Alt behøver ikke å være for alle, men Stallane er for alle, og Stallene blir nå brukt både sommer og vinter etter at Holla Historielag restaurerte koja i 2019. En vinterkveld der inne med fyr i ommen i godt lag, det er en opplevelse som er verd umaken med å komme dit. Turlaget hadde nå sørga for god snøskuterløype helt inn, og vei og parkering var nydelig brøyta. Nukedal innover er et eventyr.

Stallane er nå et rom som blir brukt og som skal brukas. Her er rom for tanker og samtaler som det ellers knapt er rom for i denne verden. Denne kvelden hadde Kristian Hanto og Gunleik Aspheim begge med seg Dan Andersson-dikt. Bjørn hadde med seg grammofonen og den første grammofoninnspillingen av Dan Anderssons vise «Helgdagskväll i timmerkojan», fra 1939.

Det var kaldt, og det var lange uker borte fra familien for skogsarbeiderane vinterstid på tidlig 1900-tall. Det var kaldt nå også. Vi var glad for å kunne slippe å være natta over.

Dan Andersson er verdt å bli kjent med. Han hadde tidlig prøvd både tømmerfløting og kôlminebrenning og visste hva fattigdom var. Dikta hans står steinstøtt som kulturminner fra ei tid som heldigvis er over hos oss.

Takk for en kveld jeg lenge skal huske, og spesiell takk til Kristian og Gunleik, som inspirerte til å bli mer kjent med diktningen til denne sliternes talsmann hos broderfolket.