På Stallane med Hans Børli
Hans Børli kjente skauen og menneskenes vilkår der. Han ga dem en stemme, de som måtte tjene sitt brød i kulda i vinterskauen langt hjemmefra. Stallane er ikke langt hjemmefra i våre dager, men for hundre år siden og opp i 50-åra var det der tømmerhoggere måtte spise og sove gjennom uka, skulle de få gjort jobben som ga mat på bordet hjemme.
Men Børli hadde også tanker som kan favne alle mennesker og alle årstider. Det fikk vi dele med hverandre, vi som fant veien til Stallane 14.mars. Vi måtte få høre diktet «Junikveld» selv om vi bare var i mars.
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.
Se – skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.
Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
– det er som om noe haster …
Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.
med ville dyr i skogen:
Den blir mer tillitsfull
og nærmer seg leirplassen din nå
du ikke lenger jager etter den.
Selvfølgelig er det for spesielt interesserte å vandre gjennom Nukedal innover til Stallane om vinteren. Der er det nedsnødd fremdeles, mens det er snøfritt og bløtt langs veien ved Tvaratjern. Men for de som har glede av denslags, er det en stor glede å kunne gå til Stallane også på seinvinteren, i strålende ettermiddagssol, fra bløt vei og gamle snøkanter til puddersnøen oppover i Nukedal og djupsnøen ved Stallane.
Jeg sender en varm tanke til alle dugnadsarbeiderane og Bernt Solvoll som laftingskyndig hver gang jeg er der inne. Den sto jo til nedfalls da Holla Historielag fikk lov av Cappelen å restaurere den i 2019.
14.mars var et bra tidspunkt å ha en Børli-kveld der inne. I fjor inviterte jeg til Dan Anderson-kveld i januar, og det var for kaldt. I år var vi bare fire der inne, men for meg er antallet underordna. Forberedelsene og gjennomføringen av Dan Andersson-kvelden i fjor og Børli-kvelden i år er av de ting her i verden jeg gjør for min egen gledes skyld.
Kan jeg få vite om noen andre mennesker som kan forstå noe av den gleden, er det bonus og en ekstra glede. Med strålende vær var det en fryd å vandre fra Tvaratjern de par km inn Nukedal til Stallane for å fyre opp fra kl. 16, og med like strålende måneskinn kl. 20 var det ubeskrivelig fint å gå hjemover igjen, uten behov for medbrakt belysning, men samtidig uten helt å slippe unna den beske etterklangen av diktet «Snø», som Gunleik delte med oss:
over skogkarens hode.
Den gjør hans
dager tunge, hans netter urolige.
Tenk deg, halvannen meter eller mer, må han
måka seg ner før
tyttebærlyng og måsa
hilser ham fra en sunken sommer.
Og der, sammenkrøpet på bunnen av vinteren
feller han storgrana
mens snø fra greinene
skyller over ham som hvite bråttsjøer.
Og siden, svømme i snøhavet
fram til neste tre,
flyte på viljen
titusen forbannede snømil
fram mot vårens kyster.
Og avisene skriver:
Det går tross alt ikke så verst
med tømmeravvirkningen i vinter.
Og komitéer med slips på, diskuterer
et femten prosents vanskelighetstillegg som
kanskje kan komme til å skape
forvirring i statsøkonomien.
Dikter, skriv ikke pene vers om fallende snø.
Du kjenner den ikke.
BWN
