Dramaet på Grasdalsseteren

Publisert 30.05.2022
Forord
Denne historien om «Dramaet på Grasdalsseteren» er skrevet av min onkel Karl Stenhaug (1904–1986) og ble publisert som føljetong i avisa Varden i 1947–48. Jeg har vokst opp med denne historien, først fortalt av min far Halvor (1906–1968) (bror til Karl) og senere av min onkel Martinius Steinhaug (1909–1992) (en annen bror av Karl).

Om denne historien er sann, vet ingen. Onkel Karl jobbet i Grasdalen i gruva til murmester Rohde et par somre – i 1918–1919. Min bestefar, Kristen Steinhaug (1861–1946), var med flere somre allerede ved forrige århundreskifte for Darre.

Det er klart at sagnet var godt kjent blant de som jobbet i Grasdalen, og muntlig overlevering har skjedd i flere generasjoner. Jeg har i de senere årene hørt forskjellige «utgaver» av sagnet om sølvet i Grasdalen. Hvilken som er nærmest sannheten vet ingen. Hvor mye er lagt til av egen fantasi? Svaret er det ingen som vet! Men det kan ha foregått slik som onkel forteller dette dramaet…

Jeg er veldig fasinert av denne historien, og ikke minst måten min onkel forteller om livet på setra den gang, og kjærligheten til naturen og stemningene der. Det gir historien en ekstra dimensjon i tillegg til dramatikken. At han i tillegg har laget flere dialoger, er også etter mitt syn med på å gjøre historien mer levende.

Setningsoppbygningen og til dels språket kan virke «gammeldags» og fremmed, men jeg har valgt å beholde denne stort sett uforandret i respekt for forfatteren.

PS. Jeg opplever Grasdalen med sin natur og historier som «en del av meg» og som jeg aldri blir ferdig med. Og som jeg er veldig glad i!

Lykke til med lesingen – og hold lommetørkleet klar!

Sigfred Steinhaug


Dramaet på Grasdalsseteren
Av Karl Stenhaug
Inne i fjellet mellom Melum og Høydalen (krets av Kilebygda sogn) ligger Grasdalen.

I gammel tid var det en seter hvor bøndene fra Melum havnet kuene i sommertiden. Setervollen var den gang snauhugget og milebrent, så det var vidt utsyn.

I nord ligger Smellen vid og bred, med grenser til Reiersvann og Langstulen. I vest strekker Morgedalen seg nedover til Gjelsheien mot Morgedalsfjellet liggende bakenfor. I syd ligger Grasdalsvannet langt og buktet, og til høyre for dette hever Grasdalsfjellet seg majestetisk i været og speiler sine mørke konturer i det blanke vann. Grasdalsvannet har sitt utløp i en bekk som renner nordover forbi setervangen.

I denne bekken sto det, da denne fortellings hendelser tar til – en oppgangssag hvor bøndene skar sitt tømmer til plank og bord. Det ble nok ikke så mange planker om dagen på en slik sag selv om dagen strakte seg over 12 til 14 timer, men så var det til gjengjeld gode materialer som sto godt mot tidens tann da det bare var malmen furu som blei skjært. Granen blei brent til kull i svære miler og siden kjørt til Ulefoss eller Bolvik jernverker. Sagen er for lenge siden nedråtnet og de som skar tømmer der er også gjemt og glemt, men ennå kan man se rester av sagen som viser hvor den har stått.

– – –

Det er sommeren 1665. Grasdalseteren ligger badet i solskinn. Det blåser en solgangsvind som lager små krusninger på vannet. På setervollen sitter to kvinner og snakker sammen i skyggen av seterbua. Det er budeien Mari Tangen og gjeterjenten Solfrid Plassen. Mari har nå ligget som budeie på seteren her i 15 år. Gjeterjenten Solfrid er en vakker jente med lyst hår og blå øyne, Hun har nettopp fylt 16 år. De sitter og snakker om ei gild kvige som blei tatt av skrubben siste natt i en myr noen hundre meter fra seteren. På grunn av varmen om dagen hadde de latt buskapen gå ute om natta, den fikk da være i fred for kleggen som ellers om dagen ikke lot dem være i fred ett minutt. Siste natt, klokken kunne vel være omkring halv to – hadde de blitt vekket av bølingen som kom burende og bæljende fram til seteren. Mari hiver seg opp i sengekarmen:

– Trøste og bære oss, er her slagbjørn, Solfrid? Slå varme på gruen, tenn en fakkel og kom etter!

Langluren mot bjørnHun triver langluren og farer ut i halvmørket. Der er alt et eneste virvar av kuer og sauer som farer rundt på vollen. Hun hever luren til munnen og blåser som hun aldri har gjort siden bjørnen forrige gang var etter bølingen. Hun har blåst for bjørn mer enn en gang, Mari Tangen. Bølingen roer seg straks de hører lurtone. Solfrid kommer ut med fakkel og saltkopp og gir dem salt på slikkesteinene. Mari tar fakkelen fra Solfrid og går rundt og teller buskapen.

– Ja, jeg kunne tenke meg det, vi mangler ei kvige. Vi får ta inn buskapen, så får vi siden se etter kviga». Mari går foran og lokker, mens Solfrid ser etter at alle blir med. De stenger fjøsdøra forsvarlig og går inn.
– Hvor var bølingen da du forlot dem? Mari henvender seg til Solfrid som har satt seg ved gruen.
– Bølingen gikk i lia bortenfor vannet, svarer Solfrid og grøsser. Her har ikke vært slagbjørn på lenge nå Mari, har det vel?
– Nei, den siste skjøt Lars skytter for fem år siden ved et vann ved Langstulsetra, og vannet er siden blitt kalt Gulrosvann fordi kua som bjørnen slo ihjel hette Gulros. Men en som for her forbi for omkring fjorten dager siden, fortalte at det borte i Drangedal skulle være en slagbjørn på ferde. Den hadde visstnok drept en hest og et par sauer. Gud hjelpe oss hvis den er kommet hit. Når det blir lyst, får vi bortover å se etter kviga. Sove får ikke jeg, så jeg sitter like godt oppe og tar heller noe mat, eller hva sier du, Solfrid?»
– Nei, jeg kan visst ikke får sove, ikke har jeg lyst på mat heller, men jeg får da holde deg med selskap.

Klokken er fem om morgen og solen sender sine første stråler over Grasdalen. Langs østsiden av vannet går to kvinner. Det er Mari og Solfrid som ser etter kviga. De følger vegen langs stranden. Her kan de lett se faret etter bølingen som har sprunget i stor fart. Kommet fram til en myr et stykke fra vannet, stivner de plutselig til: ute på myra ligger kviga

– Å nei, å nei»

Mari vasser ut og ser seg rundt. Kviga ligger der med brustne øyne, med overbitt strupe og magen er opprevet.

– Dette er nok ikke bjørn nei
– Er det ikke bjørn, Mari?
– Nei, det er ikke bjørns vis å gå fram på den måten, dessuten se på de sporene der, det er spor som av en stor hund. Nei, dette er nok gråbein, sier Mari og snur seg og går innover.
– Vi får gå hjem og få fra oss morgenstellet, så får en av oss gjete mens en drar til bygda og varsler eieren. Vi kan ikke ha kuene ute om natten etter dette.

Mari er arg. – Nå blir det mindre smør og ost!

Dette er det verste som kan hende for Mari, hun har ord på seg for å være en av de beste budeiene på lang lei. Men ikke skal den gråbeintassen bli gammel heretter, så sant som Lars skytter har krutt og gråbeinhaggel, Hun har meget til overs for Lars skytter, Mari. En gang for mange år siden var de liksom for kjærestefolk og regne. Men når en er ung, så er en som oftest dum og Lars var en bra kar, flink til å arbeide og flink på annet vis. Han hadde en hobby og det var jakt, særlig jakt på skogens konge – bjørnen. Det var ikke få bjørner som hadde måttet gå i bakken for Lars’ velrettede skudd, han kunne nok kle stua si rundt med bjørneskinn, hvis han ville.

Mari og Solfrid er nå kommet fram til seteren. På en stein på vollen sitter en fremmed kar. Han reiser seg og hilser på de to.

– Er her kommet fremmedfolk sier Mari og hilser igjen.
– Jeg er nå liksom ute og leter etter en hest, jeg da, svarer han.
– Ja, vi har vært ute og sett etter en kvige vi, sier Mari, og så må hun fortelle alt sammen. Ola Stulen – slik heter han, blir helt ute av seg, det er det verste han har hørt på lenge.
– Nei, nå glemmer jeg meg rent bort, sier Mari. – Solfrid, gå inn og sett fram maten, jeg tenker skogskaren kan være sulten, og vi trenger å få oss noe mat vi også. Du får inn å sitte nedpå.

Ola Stulen henger skreppen fra seg på laftet og stiger inn. Han er nærmest en kjempe å regne for og må bøye seg for å komme gjennom døren.

– Det kjennes tryggere for enslige kvinner å ha en kar i huset, sier Mari og setter en stol fram-
– Ja, kan vi ikke få gjort en ende på bestet, så kan det spøke for buskapen i sommer, svarer Ola og setter seg inntil. Det blir vel best at jeg lar hesten være og heller får berget det som er igjen av kviga.
– Jeg tenkte vi måtte få tak i Lars skytter – sier Mari. Gråbein kommer nok igjen til kvelden og skal ha mere og Lars er ikke sen i vendinga når det gjelder jakt, legger hun til.
Ola er ferdig med spisingen, og reiser seg fra bordet og takker for maten.
– Jeg får likegodt flå kviga og bære kjøttet hit, så dere får salte det, ellers tar det skade i denne varmen. Når det er gjort, får jeg dra til bygda og varsle eieren og Lars skytter, legger han til og går.

Mari og Solfrid er glad de slipper å dra til bygda.

Ved 6 tiden om ettermiddagen kommer en kar gående langs Grasdalsvannet. På gangen kan en forstå at det er en riktig skogskar. Det er Lars skytter. På ryggen har han en lærskreppe og et gevær – en flintlås som er like lang som han selv. I enden på den er det fastskrudd en slags bajonett, den er gode 2 fot lang og skarpslipt på begge sider. Det blir på den måten to våpen, hvis bjørnen er skadeskutt eller flintelåsen klikker, så er bajonetten et utmerket våpen. Tre bjørner har måttet late livet for den. I dag er det ikke bjørn, men gråbein det gjelder. Det er ikke så mange gråbein Lars har skutt, men så har han ikke lagt seg noe etter den heller. Når han i dag er på jakt etter gråbein, så er det ikke for sin egen del, han har verken ku eller sau å være redd for, men han er bedt om det og han er ikke slik at han sier nei når noen trenger hans hjelp.

På seteren er Mari nettopp ferdig med en ekstra overhaling innendørs, mens Solfrid passer buskapen bortpå setervollen.

– Ja nå kan de komme hvem som vil. Mari ser seg rundt, gulvet er hvitskurt med nyhakket brisk og på bordet står en bukett med blomster og bjerkeløv, Det har vært et svare strev, men så er det også en kjær gjest som er ventet. Mari sukker og går ut.
– Nei god dag, god dag! er du her alt, sier Mari og går bort og håndhilser på Lars som nå er kommet fram til seteren.
– God dag og signe selet, svarer Lars og setter fra seg geværet og skreppa.
– Du får inn og hvile, det skal snart bli noe og styrke seg på, du har gått langt og kan trenge til det.
– Takk som byr, men gjør ikke alt for meget bry for min skyld. Jeg må forresten snart avsted for å være borte i god tid. Gråbein er slu, så det gjelder å være på plass når den kommer.

Klokken er henved 10 om kvelden og skumringen begynner senke seg over Grasdalen. Alt er stille og fredelig, bare svarttrostens godnatt-skratt høres hist og her og av og til en enslig rugde som trekker for å skaffe mat til ungene. På myra er alt som det skal være. Lars Skytter sitter godt skjult i myrkanten. Han er veldig plaget av myggen som aldri lar ham i fred. I to stive timer har han nå latt seg plage av mygg uten å kny, men det nytter ikke jage denne bevingede skare, de kommer bare verre og hissigere igjen.

Men hva er det? Ut av myrkanten på den andre sida av myra kommer en grå skygge. Ja, så sannelig, der har vi beistet. Lars’ finger krøker seg om avtrekkeren. Gråbein tar noen svinger rundt på myren som om den aldri hadde anelse om hvor maten lå. Men til slutt tar lysten overhånd, den gjør noen lange byks frem til plassen hvor kviga lå og begynner å rive i seg av innmaten, den ser ikke ut som den aner uråd fordi om det andre er fjernet. Men nå er øyeblikket inne som Lars har ventet på. Rolig finner han siktet og der har han den grå skyggen på kornet.

Et kraftig smell ljomer mellom fjellene. Lars reiser seg, støl og stiv i alle lemmer og jager vekk myggen. Kruttrøyken ligger tjukk utover myren, så siktbarheten er dårlig, men hvis ikke alle gode merker slo feil, skulle den ligge der. Han legger for sikkerhets skyld ny ladning i flintelåsen og holder den klar, det er en gammel vane han har vendt seg til under sitt lange liv som jeger. Kommet ut på myra, ser han at gråbeinen ligger utstrakt ved siden av åtet. Det hadde nok kommet til og gått med mange saueskråtter for å holde liv i denne gjennom sommeren. På Grasdalen hører de smellen. Mari er oppe med en gang og tenner opp skorsteinen.

– Trur du Lars fikk den? Spør Solfrid og snur seg i sengen.
– Ja vær du sikker, har Lars skutt så ligger den der, svarer Mari. Solfrid ligger litt, så spør hun igjen:
– Hvor skal Lars ligge i natt? Med deg, Mari?
– Tullhøne, sier Mari, snur seg og roter i glørne på peisen. De blir ved å prate til det banker på døren. Lars kommer inn.
– Fikk du den? Spør Mari og setter en stol fram til ham.
– Ja, du vet det greide seg, men det ble i mørkeste laget. Det var et stort best var det, så den hadde nok kommet til og gjort det utrykt for buskapen i sommer. Lars setter seg inn til peisen. – Den var like stor som den forrige jeg fikk skudd på, legger han til.

– Fortell om det, ber Solfrid.
– Ja, det er ikke så stort å fortell om da, sier Lars og tenner pipa. Det var om våren, jeg lå på tiurleik på Gjeldsheia. Jeg hadde ligget borte i to netter og eslet meg heim om dagen. Men først ville jeg prøve en tiur som var litt mere vrien enn andre. Jeg hadde prøvd den før, men den viste bestandig å dekke seg slik at det ikke var råd å få skudd på den. Denne morgenen var jeg på leiken før fuglen begynte å spille. Det var nesten mørkt enda, så det var bare så vidt jeg kunne se å gå. Jeg visste at tiuren satt i nærheten, det hadde jeg merket om kvelden i forveien. Mens jeg ventet på at den skulle begynne spillet, satte jeg meg på en stein. Som jeg sitter der, får jeg høre det tasser i løvet bortenfor meg. Jeg er ikke i stand til å se noen ting og tenker det må være en rev eller en grevling. Rugda begynner nå å trekke og der begynner tiuren å kneppe. Jeg venter til spillet er kommet godt i gang og så legger jeg i veg idet jeg springer tre skritt for hver gang den suger. Da jeg hadde sprunget ca. 15 meter, og skulle være på skuddhold, ville jeg ta et sprang til siden for å kunne se bedre. Idet jeg snur meg, får jeg se to øyne som lyser mot meg like bortenfor. Jeg blir stående en stund slik, men jeg forstår snart at det er gråbein jeg har foran meg og jeg må nå velge mellom den og tiuren. Det blei gråbein, den gjorde et langt hopp idet skuddet falt, men det var for sent.
– Heretter kaller vi myra der borte for Skrubbemyr, sier Solfrid. Hun kan ikke få tankene vekk fra skrubben som ligger der borte.

O-høy, o-høy, skriker lommen nede fra Grasdalsvannet.

– Vi får visst uvær, sier Mari, – men nå får vi tenke på å køye, legger hun til og steller i stand den ene sengen for Lars.

Etter en stund hviler nattens ro over seteren, bare avbrutt av og til av lommens skrik nede fra vannet.

– – –

Høsten kom tidlig det året, kornet frøs for mange, men det var enkelte som hadde ryddet ned skogen og brent den opp og sådd rug i asken og det ble også sådd i restene etter kullmilene. Her i skogen var det lognere og kornet greide seg. Det var vakkert vær den høsten og det kom tørt i hus og ble berget som det var. De var nå ikke utskjemt med noen overflod heller, så den gikk vel denne vinteren også som alle andre. En del var det kanskje som hadde noe igjen fra året før. Det var slik, var det god høst et år, måtte det som kunne spares, gjemmes for neste år, man visste jo ikke hvordan det nye året ville bli, og det man sparte kunne komme til å redde liv. Det kunne bli mer verdt enn gull.

Lars skytter står ved hoggestabben og hugger ved. Det er bra å ha litt på lager av den også når vinterne setter inn for alvor. Ikke for det, ved var det en herrens velsignelse av, den sto like innpå stuedøra. Men det var jo allikevel tungt å få tak i den om vinteren når snøen kunne ligge opp til et par meter høy, og den måtte jo hugges slik at den tørket. Når han kom sliten hjem fra skogen, var det godt å ha god tørr ved å ta til. For Lars var det ikke nød. Han var alene og hadde bare seg sjøl å tenke på. Verre var det for dem som hadde en stor ungeflokk å skaffe mat til. Hadde det gått som Lars ville engang for lenge siden, hadde han vel hatt en del unger han også. Lars blei stående og fundere, han kunne ikke nekte for det at han mange ganger følte seg ensom. Og tomt var det å komme hjem til bare veggene. Det var liksom at inventaret manglet. Ikke for det, Mari var ikke uvillig lenger, såpass skjønte han da. Flink var hun også, det manglet ikke på det. Men det var så fortredelig den gangen hun tøyset seg vekk med den guttefleipen og fikk den ungen. Den døde riktignok med det samme, men kanskje hadde det vært bedre om den hadde levet opp. Det var dem som ymtet om at Mari fikk det som hun ville. Ja, sladderen gikk, det fikk nok Mari også føle.

– – –

Det kommer en kar ut av skogen. Hvem kan det være? Sannelig tror jeg det er Ola Stulen. Ja, han er av dem som har fullt av unger, men en flink og bra kar er det, det er sikkert. Og krefter har han for to, så for den saks skyld er han bra stillet.

– Goddagen Lars! Du hogger ved ser jeg. Venter du en kald vinter?
– Å, ikke akkurat det, men litt må en ha allikevel.
– Du har ikke interesse av en tur på elgjakt vel? Jeg syntes det skulle være bra å få litt i holken igjen nå det lakker mot vinteren, eller hva mener du Lars?
– Jo så menn sann, der er jeg med, svarer Lars og smiler. – Er hunden din i form da Ola?
– Ja, Ruggen er i form støtt den, det kjenner du vel til, skulle jeg tro.
– Ja, det er en framifrå hund du har, det er sikkert. Jeg hadde så smått tenkt å skaffe meg en jeg også til selskap på mine gamle dager, sier Lars. – Men når skal vi reise? legger han til og ser på Ola. – Vi kunne vel reise i ettermiddag ved nonsleite – så kunne vi overnatte på Grasdalen. Ja, det skal smake med litt ferskt elgkjøtt igjen nå, og for meg er det bare å pakke skreppen, sier Lars.

– – –

Det er i skumringen om kvelden, inn på Grasdalseteren kommer to karer leiende på en hund. De har flintlås over skulderen og skreppe på ryggen. Det er Ola og Lars. De hadde tatt en tur over Smellen for å se etter elgefar, men det de fant var for gamle. Ruggen hadde ikke brydd seg det grann om dem og det er han som er sakkyndig på det området. Etter å ha fått varme på peisen, får de seg mat. Deretter får flintelåsene en ekstra overhaling. Det blir ladd med ekstra god ladning og en svær blykule blir lagt oppå.

– Hvor tror du det er best å legge veien i morgen da, Lars? Spør Ola.
– Jeg tenker vi får begynne fra Skrubbemyr og ta veien over Blautedal og over utenfor Grasdalsfjellet. Det passer også med værdraget hvis det holder seg til i morgen. Det ville være rart om det ikke skulle stå elg uti rennene der – legger han til og legger seg inn på brisken.
– Ja, det blir nok best å legge seg, vi må nok tidlig ut, sier Ola og krabber etter.

Snart sover de to jegerne i sin beste søvn. Ute er det månelyst og rolig, bare av og til lyder lommens skrik fra Grasdalsvannet, den har ennå ikke dratt sin kos til varmere egne. Nede fra Morgedalen kommer en rev luskende. Den er tom i magen. Siste natt ble det bare et par mus, og det forslår lite selv i en revemage. Nå har han eslet seg opp til seteren for der har det vært litt av hvert å finne. Den stanser i skogkanten og lyer med det ene forbenet løftet. Av sitt medfødte instinkt og et langt liv i skogen, har den vennet seg til å være forsiktig. Her i fjor kom den over en gaupe som hang og sprellet i luften uten å komme løs. Mange ganger har det gått utenom den innbydende lukten av åtet. Den tar en runde rundt på setervollen for alle tilfelles skyld. Med ett hopper den av gårde inn i skogen så halen danser opp og ned. Det var sporene til Ruggen den hadde kommet over.

Ved 5 tiden om morgenen går Ola og Lars med Ruggen i band utover langs østsiden av Grasdalsvannet. Kommet ut i Blautedal, blir Ruggen stri i bandet. Her har nok gått elg for ikke lenge siden, sier Ola. Snart finner de elgfaret, det må være en svær rusk av en okse etter foten å dømme. Ruggen ligger nå flat i bandet og vil løs. De blir enige om å slippe den og den setter av sted med en gang. De rusler etter samme veien og følger elgfaret som er lett og se. De går en god stund, men hunden hører de ikke noe til. De stopper opp og lyer utover, men alt er stille,
– Men hva er det – jammen tror jeg hunden kommer igjen, sier Ola.
– Ja, dette er trolldom, så sikkert som lås, sier Lars. Ruggen kommer pistrende bort til dem med halen mellom beina.
– Men kjære, hva går det av deg da Ruggen? Ola stryker den over pelsen, men den krabber bare nærmere og pistrer, den logrer ikke med halen engang.
– Jeg har aldri trudd på trollelg, men nå er jeg ikke så sikker lenger, sier Ola og snur seg til Lars, for dette er merkelig, det har aldri hendt før så lenge jeg har hatt Ruggen, sier Ola.

De blir enige om å fortsette med å følge elgefaret, da må de vel engang komme til en løsning. Med hunden i band følger de sporet. Men da de er komme rett nedfor enden av Grasdalsvannet, vil ikke hunden lenger. Den reiser bust, stritter imot og er ikke til å rokke.

– Det er ikke annen råd enn å binde den, sier Ola og gjør bandet fast i et tre. – Vi er nok ikke så langt fra styggedommen nå etter hunden å dømme, legger han til.

SlagbjørnDe følger faret videre. Da de er kommet et par hundre meter frem, blir de stående bommende stille begge to. Nede i lia får de se løsningen på trolldommen. Der ligger elgoksen og ved siden står en stor slagbjørn og river i seg det rykende blodige elgkjøttet. Lars triver flintelåsen og heller i en fart krutt på fengpannen.

– Vil du skyte først, Ola? Hvisker Lars.
– Ja, gjerne det, du har skutt så mange du.

Ola gjør i en fart flintlåsen ferdig til skudd, deretter går de begge sakte nedover, Ola foran. Bjørnen er så opptatt av å få seg mat at han ikke merker de to som stadig kommer nærmere, men til slutt får den teften av dem. Den slutter og tygge og blir stående og stirre mot de to to-beinte som kommer imot den. Den har ikke til hensikt å rømme, for den murrer sint og viser tenner. Ola og Lars er nå kommet på ca 50 meters avstand, da reiser bjørnen seg på baklabbene og går mot dem vilt fektende med forlabbene. Kommet på 15 meters avstand legger Ola flintlåsen til skulderen og trykker av. Kulen traff, men bjørnen ble nå enda villere.

– La så fort du kan, sier Lars, han siktet etter hjertet på bjørnen og trykker av.

Bjørnen falt og gjorde noen kraftige rundkast, men kommer så brølende mot Lars med blodfråe om kjeften. I vilt raseri hiver bjørnen seg etter ham, men Lars er snar som en røysekatt og hiver seg til siden. Bjørnen reiser seg da på to ben og vil prøve et favntak. Nå skal bajonetten som Lars har på flintlåsen komme til nytte. Det er det øyeblikket Lars har ventet på. Med all kraft støter han bajonetten inn i hjertet på bjørnen. Bjørnen siger sammen, men er ennå ikke død. Da kommer Ola og gir den en kule i nakken. Det går noen trekninger gjennom den veldige kroppen og den blir liggende helt stille. Ola og Lars setter seg på en sten.

– Dette var et god arbeid, sier Lars.
– Ja, især det du gjorde med bajonetten, det kommer jeg ikke til å glemme så lenge jeg lever sier Ola og ler.
– Det er en svær rusk av en slagbjørn dette, en av de største jeg har vært med på – sier Lars og reiser seg, går ned til elgoksen og begynner å flå den.

Ola går etter hunden. Den stritter imot nå også, men den sleper seg fram til bjørnen. Den pistrer og kvinker og er redd, men Ola tar en kjepp og dasker til bjørnen. Da Ruggen ser at bjørnen ikke er farlig lenger, blir den straks modigere og begynner å gjø og snart biter den bjørnen i labbene.

Ola og Lars har et helt arbeid med å få bjørnen og elgen fram til seteren, det blir kvelden før alt er kommet fram og de overnatter derfor på seteren til neste dag. Om morgenen reiser Ola til bygda etter hest, mens Lars gjør i stand en slede til å kjøre kjøttet hjem på.

– – –

Solfrid Plassen er blitt en stor skjønnhet å kalle for, og det er ikke få av bygdas unge gutter, både rike og fattige som hadde et godt øye til henne. Mange gjorde seg ærend til seteren for å fiske bare for å være der hun var, eller høre henne lokke eller blåse i langlur. Hun var blitt rene mesteren til å blåse i lur. Langeluren hun blåste i hadde hun fått av en gutt. Han hadde fått bygdas beste lurmaker til å gjøre den. Den var gjort av brisk og omviklet med ganske tynn bjerkenever. I enden var navnet hennes brent inn med svijern.

Mange av de andre seterjentene misunte henne den luren. Særlig var det tilfelle med de som lå på Langstulen. De misunte henne forresten også hennes skjønnhet. Det var ikke ukjent at det til Langstulen ikke kom en eneste gutt uten han hadde nødvendig ærend, mens det kom mange gutter til Grasdalen hver lørdagskveld. Derfor ble det slik at jentene på Langstulen hver lørdagskveld måtte reise til Grasdalen for å få noe moro, men det ble nå helst slik at guttene hang etter Solfrid. Dette ergret dem mer enn de ville være ved, og de benyttet alle anledninger til å gi Solfrid sneiord.

Men Solfrid var den samme for det. Hun hadde et lyst og lett sinn som bar henne over all motgang. Når hun var i skogen med buskapen, kunne hun stå lange stunder og blåse i luren. Lurtonene bar avsted med vinden og fylte fjell og daler. Og hvor hun gikk, fulgte kuene etter. Storoksen var hun særlig gode venner med. Det var liksom en trygghet å ha den store sterke oksen i nærheten. Det var ikke mange som kunne komme nær henne når den var i nærheten. Her slang jamt både fant og annet pakk, men når de så oksen så forsvant de fort, den var jo rent folkevond å kalle for.

På denne tid lå det to ungdommer ved Kaslebu og hugg miletømmer. Den eldste het Mattis Skaret og den andre het Bjørnulf Vengen. Ingen visste egentlig hvor de var fra.

Bjørnulf Vengen som han kalte seg for, kunne gjerne være svensk, for han brøt meget på det svenske språket. Han virket undersetsig og brutal og hadde et fordektig utseende. Mattis Skaret derimot var lys og høyreist og virket lett til sinns. De hadde fartet land og strand rundt sammen og var ellers godt forlikte. De hadde satt opp en jordgamme til å være i. Ved siden av hugsten drev de med jakt og fiske, så de hadde det i grunnen svært bra. Den gangen skulle det ikke så meget til å dekke fordringene som nå.

En dag de var sammen på jakt, kom de til søndre enden av Grasdalsvannet. De var sultne og ville gjøre seg opp en varme og få seg noe mat. Før de gjorde opp varme, skrapet Mattis mosen av fjellet.

– Nei, hva kan dette være for noe da? Sier Mattis.

Bjørnulf kommer borttil.

I fjellet er kommet til syne en gang og i denne går en åre så tykk som en arm. De tar øksa og hugger ut noen stykker.

– Jeg tror jammen det er rene sølvet, sier Mattis.
– Ja, er dette sølv så er vi rike begge to, sier Bjørnulf.
– Vi tar med oss en prøve og får en til å se på det som har greie på slikt, sier Mattis og dermed ble det.

Kvelden etter at de var kommet hjem til hytten, ble de sittende å snakke om dette. De blir forlikt om at Bjørnulf skal reise av sted å få snakke med en gullsmed for å få greie på hva det er for noe. Og i tilfelle det var sølv, ville de søke å få solgt det som de siden grov fram.

Da Mattis ble alene, kunne han ikke få til å gjøre noen ting. Det ble til at han tok børsa og ruslet opp på Grasdalsfjellet. Da han var kommet opp på fjellet, får han høre så fin en lurlåt. Han blir stående en lang stund aldeles betatt. Hvem kan det være? Kan det være hulder som blåser på luren sin? Han har hørt at huldra skal være flink til å blåse i langlur. Men hvem det nå er, så skal det snart undersøkes. Han legger i vei etter lurlåten. Har han hørt henne, vil han også se henne. Ettersom han kommer lenger frem, blir han mer forsiktig, det gjelder å ikke skremme henne. Nå ser han buskapen hennes også, og der oppå en stein står huldra og blåser i luren. Noe så vakkert hadde han aldri sett i sin tid. Han blir stående aldeles som fjetret. Til slutt hopper huldra ned av steinen og går etter buskapen, som nå drar seg lenger bortover. Han glemmer rent å se etter om hun har hale. Han rusler hjem til gammen igjen, men kan ikke få tankene vekk fra synet han har sett. Enten det nå var hulder eller menneske, så var det den vakreste kvinne han hadde sett

Neste dag vil Mattis prøve å hugge, men han får ikke ro for tankene og det blir til at han hiver øksen og tar børsa og rusler opp på fjellet igjen. Men i dag hører han ingenting. Han går enda lenger enn han har vært før. Til sist får han se noen kuer som går og beiter, de er de samme han så i går legger han merke til, men huldra er ikke med i dag. Han vil til å gå igjen, da han med ett får øye på henne like ved. Han går bort til henne og hilser, og hun hilser igjen slik folk bruker.

– Hvor er du fra? spør han.

Solfrid sier hvor hun er fra og at hun ligger på Grasdalen med kuer. Mattis forteller nå at han ligger i Kaslebu, og at han i går hadde hørt henne blåse i luren. Han hadde gått etter lyden og fått se henne stå oppå en stein og blåse.

– Jeg trodde det var en hulder, for jeg hadde ikke greie på at det lå folk i Grasdalen, sa han.
– Solfrid måtte le
– Du kikket vel etter rumpa da, sa hun.
– Nei det glemte jeg ganske bort, sier Mattis og blir rød.

De blir sittende og prate en god stund. Mattis forteller at kameraten er reist, og kommer ikke igjen på åtte dager, så han er halt alene.

– Kommer du på de kanter får du stikke oppom, sier han.
– Hvis det skulle falle seg slik, så kanskje, sier Solfrid
– Nei nå må jeg nok gå ellers reiser kuene fra meg, sier hun og går.

Mattis blir stående og se etter henne til hun forsvinner i skogen og drar deretter hjem til hytta.

Da Solfrid går hjemover med buskapen, kommer hun til å tenke på den drømmen hun hadde siste natt. Hun drømte hun traff en gutt i skogen som ikke var som de andre hun hadde truffet. Og det merkelige var at ikke storoksen brydde seg om han. Var det ikke slik med han hun traff i dag? Storoksen hadde ikke sett til den kanten hun var en gang. Hun forteller ikke noe for Mari når hun kommer hjem til seteren. Hun vet hva hun vil si. Bare pass deg for slike løse fugler, kan de få en stakkar ut i ulykken så gjør de det, og en ser ikke mer til dem. Ja, Mari hadde hatt dårlig erfaring i den henseende, så det var ikke å undres på. Men nå hadde hun jo sveket Lars, som helt sikkert menet det alvorlig.

Den neste dag hun er i skogen og gjeter går hun og venter, det er liksom hun har en anelse om at han kommer igjen. Hun blåser noen triller på luren. Jo, sannelig svarer han ikke fra fjellet. Om en stund kommer han frem, men hva er det han har under armen? Sannelig er det ikke gras. Mattis går like bort til oksen og lar den få graset og klapper den på halsen. Skulle du ha sett på maken, den som ellers ingen får komme nær er så snill som et lam!

– Goddag Solfrid, det er en gild okse du har, og så snill som den er
– Ja, den er tre år i sommer. Forresten er det ikke alle som kan klappe den slik som du.
– Det gjelder om ikke være redd av seg, sier Mattis. Ser de først at en er redd, så er en ferdig, ja, det er nok ikke bra å bli tatt på hornene av den, nei!

Mattis setter seg ved siden av Solfrid.

– Jeg får vel lov å holde deg med selskap, det er så langsomt for meg der nede nå etter at jeg traff huldra, legger han til og ler.
Gråbein– Ja, når ikke oksen vil jage deg, kan ikke jeg, sier Solfrid. Dessuten kan det være greit å ha en skytter med, da tar en ikke frykte verken ulv eller bjørn.
– Ja, nå kan den bare komme, så skal den få kjenne blyet til Mattis Skaret.
– Du har vel truffet mange huldrer du, som har fartet så meget omkring, sier Solfrid-
– Nei, du er nok den første, merkelig nok.

De blir sittende og snakke sammen lenge. Til slutt reiser Solfrid seg.

– Nei, nå må jeg nok gå ellers finner jeg ikke igjen kuene, sier hun. Men Mattis stiller seg i veien for henne.
– Først må du gi meg lov til å komme opp til deg igjen, eller du må love å komme ned til meg og se hvordan jeg har det.
– Det kunne ikke bli før om at par dager det, for Mari skal gjete i to dager, mens jeg skal stelle hjemme på seteren.
– Når to dager er gått, venter jeg deg, sier Mattis og gir henne hånden til avskjed.

Siden han traff Solfrid, er Mattis blitt svært rastløs. Han kan liksom ikke ta seg til noen ting. Han går og rusler, snart her og snart der. Til slutt bestemmer han seg for å pynte litt på gammen. Den kunne trenge en overhaling, de hadde ikke tenkt stort på utseendet da de bygde den. Han ryddet opp inne i gammen og til slutt legger han nytt ormegras på brisken, og det hele ser straks bedre og triveligere ut. For å få tiden til å gå, tar han øksen og begir seg til stedet der de fant det som de mente var sølv. Han fant stedet med det samme og begynte å rote vekk mosen lengre bortover fjellet. Ja, var det sølv, var han en rik mann. Han hadde ikke fortalt det for Solfrid ennå, han ville først se hvordan det gikk. Han tar nå på å hogge ut stykker med øksen. Til slutt har han skreppa halv. Da gir han seg, det får være nok å bære på. Han kaster mose over stedet igjen og går.

Mattis står utenfor gammen og lytter. Nei, det er ingen ting å høre. Bare en hakkespett som sitter oppe i en tørrfuru og trommer. Hun må vel komme i dag, eller kanskje hun ikke hadde ment så meget med det? Men det er jo så tidlig enda at det vel er i tidligste laget å vente henne. Mattis går inn igjen og setter seg. Han har fisket noe fin ørret som han vil gi henne når hun kommer. Om en stund går han ut igjen og da hører han hun blåser i luren oppe i kleivene. Mattis står og hugger ved når hun kommer.

– God dag og signe arbeidet, sier hun.
– I like måte, svarer Mattis, du kommer allikevel ser jeg.
– Ja, hvorfor ikke, kanskje jeg ikke burde ha kommet?
– Jo, det var ingen ting jeg mere ønsket, sier Mattis og blir rød. Du får være så god å stige inn i slottet og se hvordan jeg har det.

– – –

Bjørnulf Vengen har kommet igjen. Det viste seg at det som de hadde funnet, var sølv. Han solgte det han hadde med seg og kjøpte hakker og redskap til å grave ut sølvet med. De kan få solgt alt som de graver fram. De tør ikke grave om dagen av frykt for å bli sett, men graver om natten, Når det blir for mørkt, gjør de opp varme og om morgenen reiser de hjem til gammen med det som de har gravet ut. Dette gjemmer de godt for siden å reise avsted og selge det. Bjørnulf ligger og drar seg om dagen, men Mattis kan ikke holde seg i ro. Han tar gjerne børsa og reiser for å treffe Solfrid. Han har ikke fortalt noe om det til Bjørnulf enda. Men Bjørnulf forstår snart at det må være noe om å gjøre, og en dag Mattis kommer heim spør han:

– Hva er det du renner av gårde etter hver dag? Trenger du ikke sove som andre?
– Jeg tenkte å få skutt en elg. Det kunne være bra å få litt elgkjøtt igjen, svarer Mattis.

Bjørnulf forstår at det er noe annet det gjelder, men tier still. Han bestemmer seg får å følge etter kameraten når denne reiser igjen. Neste morgen de kommer hjem, legger Bjørnulf seg som vanlig etter at de har spist. Men straks Mattis er gått. Lister han seg etter. Det er en merkelig måte å gå på jakt på, en stund plystrer han og en stund tuller han på ei vise. Men hva er det? – der er jo en hel bøling, og der får han se Solfrid som går midt iblant den. Ja, visst ja, slik henger det sammen. Der går Mattis bort til henne og de omfavner hverandre. Bjørnulf får en stygg sting i seg. Det er dette som Mattis har drevet med mens han var vekk, hugget noe hadde han ikke. Bjørnulf går hjem igjen. Han har sett nok. Kommet hjem- begynner han å legge planer for hvorledes han skal få fjernet Mattis, i hvert fall for en tid, slik at han kan bli alene om henne.

Det skal være rart om han ikke skal få vendt hennes tanker og følelser til sin egen fordel. Synet av Solfrid hadde aldeles besatt ham og da han senere så henne i Mattis armer, hadde en misunnelsens djevel fart i ham og hans høyeste ønske var å få henne i sin besittelse, selv om han skulle bli nødt til å rydde sin tidligere kamerat av veien. Han har planene ferdig da Mattis kommer hjem igjen, men etter beregning tier han foreløpig, han kan vente til kvelden kommer.

Om kvelden, da de holder på med å stelle seg i stand til å gå på arbeid sier Bjørnulf:

– Du Mattis, nå har vi så meget sølv at nå kunne du gjerne ta en bør og reise av sted og få solgt. Så fikk vi noen kroner også. Det passer at du går nå. Så får heller jeg gå neste gang.

Mattis kan ikke godt si nei heller, men han syns at de kunne gå begge, så var de så meget tryggere. Det var ikke så liten risiko med så mange penger som det ville bli.

– Når du bare passer på at ingen får kjennskap til det, er det så visst ingen fare, mener Bjørnulf.

Så blir det bestemt at Mattis skal dra av gåre om to dager. Bjørnulf nevnte han kunne reise den påfølgende dag, men det ville ikke Mattis høre tale om. Bjørnulf la ikke mer press på ham. Han forsto nok grunnen, men bare vent!

Dagen kom da Mattis måtte reise, men han var glad til sinns allikevel. Om åtte dager var han her igjen og da skulle Solfrid få verdens fineste sølje. Resten av pengene fikk han gjemme på et trygt sted inntil de kom til å gifte seg. Da ville han kjøpe seg en gård. Ja, han burde vel tenke på sine gamle foreldre også, hvordan hadde de det mon tro? Det var vel like stor fattigdom nå som da han reiste fra dem for fire år siden. De kunne nok trenge hjelp og det fikk han huske på. Ikke for det, det var ikke stort han hadde fått av dem. Tidlig hadde han måttet ut og greie seg selv, og vondt hadde han hatt det mang en en gang. Men de hadde vært mange søsken, så de hadde nok ikke hatt det så romslig foreldrene heller, det er sikkert. Det var nok ikke mang lyse minner fra det hjemmet, nei.

Mattis setter seg og tørker svetten – merkelig så varmt det er til å være så tidlig på dagen. Men så er det et fint vær også, gjøken galer så det gjaller i åsene og måltrosten sitter på grantoppen og synger sin vanlige hilsningssang til våren og sommerens pris.

– – –

Bjørnulf sitter i gammen og er ferdig til å gå. Han har tenkt å gjøre Solfrid en visitt med det samme. Etter å ha fjelget seg, drar han i veg. Dette skulle Mattis ha visst, så tenker jeg han ikke hadde blitt blid, sier han ved seg selv. Snart får Bjørnulf høre lurlåt og han blir stående og lytte. Jammen må han innrømme at hun er flink. Når han kommer nærmere, får han se henne der hun står på en stubbe. Så vakker hun er der hun står. Han går borttil og hilser. Solfrid hilser igjen.

– Er det fremmed folk ute og går, sier hun.
– Ja, det er så, svarer Bjørnulf. Etter det jeg har så god tid, vil jeg gjerne se meg rundt her oppe.

Han forteller at han lå sammen med Mattis nede i Kaslebu, men nå hadde han rømt sin veg. Han hadde lagt igjen en skrivelse der han sier at han ikke må vente å se ham igjen. Solfrid blir blek med det samme, men fatter seg snart. Det kan umulig være sant, enn skjønt han skulle vel ikke ha noen interesse av å lyve for henne, han der heller.

– Kanskje du kjente ham, legger Bjørnulf til og ser på henne. Hun innrømmer å ha truffet ham noen ganger, sånn tilfeldig i skogen
– Ja, nå ser vi ham nok ikke mere verken jeg eller du, for han hadde tatt med seg det han hadde og litt til. Men vær ikke lei for det, for du har da meg her, og vi skal nok komme ut av det med hverandre, legger han til og tar etter henne.

Solfrid er snar og skvetter unna, men Bjørnulf flyr etter. Nå blir Solfrid for alvor redd og setter i et skrik.

Dette hører oksen som går med buskapen lenger opp i lia. Den vet ikke hva det gjelder, men hører bare Solfrids redselsskrik, men det er nok. Den legger i veg i lange byks og møter Solfrid som kommer imot den. Nå får den øye på forfølgeren som kommer etter, flyr forbi Solfrid og like mot Bjørnulf, som i siste liten har fått øye på oksen og gjør helomvending. Oksen er nå helt rasende og setter farten enda mere opp. Bjørnulf forstår snart at han kommer til kort, og velger seg ut en kvistete gran som han hiver seg opp i. Det var i siste liten, oksen er der omtrent samtidig. Den stanger i treet og graver så jorden står som en sky rundt den.

Bjørnulf er redd at treet skal gi etter, da er han ferdig. Solfrid ser det også og roper på oksen. Så redd hun er, vil hun ikke at oksen skal få tak i ham, da vil det blir mord. Men oksen har jaget en fiende og han er oppe i dette treet, og han må den ha tak i. Nå hører den ikke på noen, selv ikke på Solfrid. Solfrid vet da ingen annen råd enn å ta buskapen og dra av gårde med, kanskje den da kommer etter.

Da oksen ser at Solfrid reiser med bølingen, blir den stående og fundere og liksom lurer på hva den skal gjøre. Men snart lunter den etter et stykke for så å snu seg og komme tilbake igjen. Brølende i vilt raseri.

Etter å ha gitt treet ny omgang, drar den etter bølingen og nå kommer den ikke tilbake. Bjørnulf blir sittende en lang stund av frykt for at oksen skal komme igjen, men til slutt klyver han ned, stiv og støl i alle lemmer etter den ubehagelige stillingen han har sittet i. Men han knytter hånden etter Solfrid og svor hevn. Bare vent!

Solfrid Plassen er tung om hjertet etter det hun har hørt, men hun kunne ikke få seg til å tro hva han sa om Mattis. Det skulle se ut om han hadde latt henne i stikken nå. Men han sa nok ikke sant. Det var nok bare for å gjøre Mattis vondt. Han kunne nok bli farlig nok, det er ikke godt å vite hva som kunne ha hendt om ikke oksen hadde vært der. Fikk håpe han fikk seg en lærepenge nå, så han holder seg vekk. Bare han ikke gjør Mattis noe. Kunne hun bare få varslet ham. Men det var jo umulig.

– – –

Mattis er på vegen hjem. Han har fått solgt alt sølvet til en god pris. Søljen til Solfrid har han på brystet, det er nok ikke mange som har slik fin sølje, men så hadde den også kostet en del. Men det gjør ikke noe nå som han har så mange penger. Alt i morgen har han tenkt seg opp til Solfrid med søljen.

Da Mattis kommer hjem, sitter Bjørnulf utenfor gammen og spikker på en felle. Han har så gild kniv, Bjørnulf, den er en god halv fot lang.
– God dag og signe arbeidet, sier Mattis.
– Takk. svarer Bjørnulf mutt.

Mattis forteller nå om turen, og teller fram pengene han har fått for sølvet.

– Du får dele dem du. Bjørnulf deler dem og Mattis tar sitt og går inn i gammen.
– Nå får vi få oss et ekstra måltid mat, Bjørnulf, sier han og pakker opp av skreppen litt av hvert som han har handlet på hjemvegen.

Bjørnulf kommer inn og setter seg. Mattis er i godt humør og prater om det han har sett og hørt på vegen, men Bjørnulf sier ingenting. Mattis legger til slutt merke til kameratens nedstemthet og spør om han ikke er frisk.

– Jo, men det har kanskje blitt noe lite søvn i det siste, svarer Bjørnulf og begynner å spise.

Det blir nå en trykket stemning mellom dem. Mattis kan ikke forstå hva det kommer av, men han har aldri sett kameraten slik før. Noe må han hendt mens han var vekk, men han vil ikke spørre mere. Han får vel engang greie på hva det er. Da Mattis har spist, tar han flintelåsen og drar av gårde.

– – –

Solfrid hadde ikke hatt godt i seg etter historien med Bjørnulf. Heldigvis hadde han holdt seg vekk siden. Han hadde nok blitt alvorlig skremt av oksen den gangen. Bare Mattis kom igjen nå, så var alt bra. Hun hadde måttet fortelle det til Mari her en dag da hun hadde spurt henne. Mari hadde nok merket at hun ikke var som hun pleide.

– Kanskje du ikke får se ham igjen, hadde hun sagt. Slik pleier det å gå med oss kvinnfolk når vi er dumme nok til å tro på dem.
– Jo, jeg tror sikkert Mattis kommer igjen, jeg tror ikke han er slik, sier Solfrid.

Mari hadde gitt henne lov til å ta ham med opp på seteren når han kom igjen. Solfrid hadde ikke blåst stort på lang-luren siden Mattis reiste. Men i dag vil hun blåse all sin lengsel over fjell og daler. Som Solfrid står slik og lokker og leiker på luren, får hun høre det hoier. Det farer en iling av glede gjennom henne. Det er Mattis, det hører hun. Solfrid går ham i møte. Endelig skal hun får snakke med ham igjen.

De møttes under et stort tre i dalen. Mattis gir henne hånden og trekker henne inn til seg. Lenge blir de stående slik.

– Å, som jeg har lengtet etter å komme hit igjen til deg, Solfrid, men nå er jeg her igjen.
– Jeg har også lengtet og ventet på deg, Mattis. Jeg har vært så redd for at du skulle komme ut for noe. Jeg vil forresten be seg passe deg for Bjørnulf. Mattis stivner til.
– Bjørnulf, sier du. Kjenner du Bjørnulf?

Solfrid forteller nå det som har hendt siden han reiste. Hvordan Bjørnulf var etter henne og hun ble reddet av oksen. Men han hadde knyttet neven og svoret hevn.

– Og jeg er så redd han skal gjør deg noe, Mattis.
– Å-nei, vær ikke redd du Solfrid, jeg skal nok passe meg. Men nå forstår jeg hvorfor han var så mutt og stille da jeg kom hjem igjen. Det kan nok være at han har vondt i sinne, men jeg skal nok holde øye med ham. Men jeg glemmer meg rent bort, Solfrid. La oss glemme Bjørnulf og heller sette oss. Jeg har en gave til deg som du skal bære på brystet hver dag. Værsågod, sier han og rekker søljen til Solfrid. Solfrid blir undren.
– Skal jeg ha den, Mattis
– Ja, den skal du ha. Det er ekte sølv, Grasdalssølv også forresten.
– Du vil ikke si at det er sølv herfra, Mattis?
– Jo, det er nok så. Jeg kan fortelle deg at vi har funnet sølv her, og holder på å grave ut hver natt. Men det må være en hemmelighet mellom oss. Innen høsten er jeg en rik mann, hvis vi kan grave fram like meget hele tiden.
– Det skulle vel ikke være dere vi har hørt sent på kvelden nede fra enden av vannet. Vi har hørt det har hakket og somme tider har vi sett røyk. Flere har trodd det var underjordiske, og jeg trodde det nesten selv også.
– Nei, det er nok oss dere har hørt, sier Mattis

– – –

Det lakker med sommeren. Bjørnulf og Mattis har gjort flere vendinger med sølv og solgt. Mattis har gjemt pengene sine ettersom han trodde på et sikkert sted. Men en dag han teller dem er en god del vekk. Han sier ingenting til Bjørnulf, det kan være røyskatten eller andre dyr som har dratt dem vekk, men han har en stygg mistanke til kameraten. Etter en tid er det atter vekk noen penger. Da bestemmer han seg for å holde vakt i stedet for å reise vekk. Han later som om ingenting er hendt -tar flintlåsen og går av sted som vanlig. Men i stedet for å gå til Grasdalen følger han bare veien et stykke, snur så og går tilbake og stiller seg opp i nærheten. Han har ikke stått der lenge før han ser Bjørnulf kommer og går like bort til stedet hvor pengene ligger. Mattis blir rasende, går fram og gir Bjørnulf et kraftig slag i ansiktet.

– Så det er du som går her og stjeler fra meg, din usling.

Bjørnulf er blitt helt overrasket med en gang, men han fatter seg snart og griper etter kniven. Mattis gir ham et slag over armen så kniven farer i en bue bort i lyngen. Mattis tar den og ber Bjørnulf hente de pengene han tidligere har stjålet. Han kaster pengene til Mattis.

– Her er de, vi skal nok tales ved en annen gang.

Mattis tar alle pengene og gjemmer dem på et tryggere sted. Han må nok passe seg for Bjørnulf etter dette, han går nok ikke av veien for et mord heller, det forstår han nå. Det var forresten dumt at han lot ham få igjen kniven.

Mattis er på Grasdalen hos Solfrid. Det er sent, nesten mørkt. Han ber farvel med henne og går. Nede på setervollen et stykke, står en gammel bu. Her brukte han å sette fra seg geværet og det han ellers kan ha med seg. Bue er skrøpelig av elde der den står med nedseget tak og uten dør. Mattis famler seg inn, finner geværet og skal til å gå igjen da han plutselig får en kniv i ryggen.

– Din fordømte usling, får han presset frem og siger deretter sammen. Kniven har truffet godt, gått fra ryggen like inn i hjertet. Bjørnulf trekker kniven ut igjen og tørker blodet av på trøyen til Mattis og stikker den i sliren. Deretter begynner han å bryte opp en åpning i gulvet. Da det er stort nok, velter han liket nedi.
– Her skal du nok få ligge i fred, her vil ingen lete etter deg, mumler han og legger stokkene på plass igjen

– – –

Bjørnulf får ikke fred etter ugjerningen. Til slutt bestemmer han seg for å reise vekk for en tid og komme igjen om noen år. Etter å ha tildekket sølv-åren, pakker han det han har og drar av gårde. I Drangedal treffer han et fantefølge. Der blir det turing og Bjørnulf blir løsmunnet. Han forteller om den store rikdommen han har, men så har det også kostet et liv. Fantene veksler øyekast, og ved en given anledning blir han stukket ned. Fantene deler pengen og det han har mellom seg og drar videre.

Det lakker mot høsten og den dagen da bølingen skal hjem fra fjellet. Det har vært en fin sommer, men nå begynner nettene å bli lengere og kjøligere. Ennå står løvskogen noenlunde grønn, men enkelte steder har løvet begynt å gulne og drysse. Solfrid har gått og lengtet og ventet på Mattis som aldri kommer. Hun må få snakket med ham før hun reiser hjem og få fortalt ham at hun skal ha et barn som er hans. Solfrid bestemmer seg tilslutt for å reise ned til Kaslebu, der må hun da treffe en av dem. Så redd som hun er for Bjørnulf, må hun allikevel gå for å få greie på hvordan det henger sammen. En ettermiddag går hun. Mari spør hvor hun skal, men hun svarer bare unnvikende at hun går en tur. Solfrid kommer ned til gammen ved Kaslebu. Hun går stille borttil og inn, der blir hun stående og se seg rundt. Den forferdelige sannheten går opp for henne – her har det ikke vært folk på lenge. Solfrid siger ned på brisken og gråten overvelder henne. Den før så glade Solfrid gråter som hennes hjerte skulle briste.

Slik finner Mari henne. Mari har gått etter henne.

– Stakkars barnet mitt. Mari stryker henne over håret. Mari har gjennomgått det samme selv, så hun forstår hva hun må føle nå. Det nytter ikke trøste, Solfrid må gråte ut. Mari blir stående utenfor å vente. Etter hvert stilner gråten av og Mari går inn igjen.
– Kom nå Solfrid, så går vi hjem igjen, det blir nok ei råd skal du se. Det er tungt, men vi må gjøre oss sterke til å bære det.

De to kvinner går tause hjemover. Av og til kommer det såre hikst fra Solfrid.

Det er trist på seteren etter dette. Solfrid går der og sier ingenting, bare stirrer ut i et stort tomrom. Hun vet hva de vil si hjemme når de får greie på det, flere søsken som de er og i fattige kår. Og presten da, han kommer nok til å fordømme henne, hun vet det.

– – –

Det er søndag ettermiddag med strålende solskinn i gulnende løv i liene. Langs Grasdalsvannet kommer en jente gående forsagt og stille. På hodet har hun et hvitt skaut og nedover ryggen henger to lange fletter. Hun går og stirrer rett frem for seg med et sløret blikk, som en søvngjenger. Ansiktstrekkene er stivnet til og er som hugget i stein, men allikevel er det som det hviler en selsom ro og besluttsomhet over det.

Det er Solfrid, den før så glade ungdom. Tanken om å ta sitt eget liv har streifet hennes sinn ofte, trass i hennes forsøk på å slå dem fra seg. Men etter hvert tar de fastere form, og i dag har hun tatt bestemmelsen. Hun må drukne seg og få en slutt på dette, hun holder ikke ut. I morgen kommer de fra bygden for å hente buskapen hjem og da må hun være vekk.

På en odde som stikker litt ut i fra vannet, stanser hun og tar av seg skautet som hun henger på en gren. Hun folder hendene sine og mumler frem en bønn. Så hopper hun ut i vannet og forsvinner. En stund etter kommer hun opp til overflaten igjen og kaver litt med armene, hvoretter hun forsvinner for godt. Vannspeilets blanke flate som er blitt forstyrret, legger seg etter hvert til ro igjen og blir liggende like blidt og smilende som før.

Mandagen kommer hjemme folket med kløvhester for å ta budrått og buskap hjem. Mari møter dem ute.

– Her er hendt noe fryktelig – Solfrid er blitt borte og har ikke vært hjemme siden i går til middag.

Mari må fortelle alt som er hendt og det blir stille mellom dem. De forstår at de kan frykte det verste. Selv så hårde som disse karene er, så må de snu seg vekk for å tørke vekk en tåre fra øyekroken. Solfrid var de glad i alle sammen. De begynte å lete langs vannet. Det er vel helst hit hun har søkt hen. Vannet gjemmer så meget og er like taust.

Snart finner de hodeplagget og de de tar på og sokne etter henne. Etter en stund får soknet tak i henne og får henne opp. Hun lå på tre favner vann. På brystet glitrer søljen. På baksiden av den står skrevet: Til Solfrid fra Mattis Skaret.

Snart var det og ordne med begravelsen. I den tid var det slik at de som hadde tatt sitt eget liv, ikke måtte gravlegges i kristnet jord. Derfor finner de det best at hun blir stedt til hvile her som hun har hatt sin store glede og sin ennå større sorg. En stor eikestokk som er hol inni blir brukt som kiste. Graven blir lagt ved en fjellvegg et stykke innenfor der hun tok sitt liv. Her blir hun senket ned og jord gravet over. Ovenpå jorden blir det lagt noen store stener for å beskytte graven mot ville dyr. De blir stående en stund disse sterke menn i dyp andakt, så går de frem til seteren hvor de steller seg i stand til hjemferden.

– – –

Med Solfrid var den siste som kjente til sølv-åren i Grasdalen gått bort.

– ooo –