Historielaget – 30 år
Arne Johan Gjermundsens hilsen på Holla Historielags 30 årsdag – 28. april 2008
Gratulerer med dagen, gratulerer med nytt hus, til oss alle, og særlig til dem som har stått for oppussinga. Et stort arbeid er til ende, og etter 26 år i forholdsvis trange lokaler, er det godt å komme i et romslig hus. Takk til kommunen som har vært raus når det gjelder avtaler og tilrettelegging.
Dagen i dag var den gamle sommernatta. Da skulle de hekte på bjeller og tingel på kuene. Historielaget blei stifta 28. april, etter gammalt skulle det gå godt om ein hørte gauken den dagen. Men, blei det sagt, det skulle gå dårlig hvis ein hørte gauken mens en fremdeles lå i senga.
Jeg skal begynne med et sitat, henta fra Varden, der ordfører Jan Thorsen kommenterer at vi har mye å vise fram av kultur og historie i Nome: «Til Kanalen sier Thorsen at han blir nesten målløs når han tenker på mangfoldet i Nome.»
Ja, i kommunen vår er det mer av slikt enn i de fleste kommunene rundt oss. Og siden vi i dag skal feire Holla Historielags første 30 år, så kan vi vel være ubeskjedne nok til å si at i gamle Holla er det et slikt mangfold av kulturhistoriske minner som en skal leite lenge etter på landsbygda i Norge. Bondekultur, arbeiderkultur, aristokrati, storgods, industrihistorie og gruvehistorie, den kjente Norsjø Bandakkanalen, for å nevne bare en liten del.
Det var en viktig bakgrunn da vi bestemte oss for å stifte historielaget i 1978. Femten år tidligere, i 1963, hadde vi etablert Holla Historie og kulturlag. Men det fungerte bare et par års tid, og knapt nok det. Så gikk det i dvale. Vi hadde som ambisjon den gang å gjenoppbygge den gamle middelalderkjerka på Høyden, ikke noe mindre, og arrangerte foredrag på Herredssalen av Jon Hvitsand med felespell av Jens Amundsen fra Bø. Finn Bærland var den første formannen, med Morten Olsen, Anders Aug. Høiseth, Werner Nielsen og jeg i styret.
Som alle kjenner til, er gamlekjerka fremdeles en ruin, men det er et viktig kulturminne, som historielaget hegner om og steller.
Så i 1978 kom ideen opp om igjen å få i gang historielaget. Det skjedde inne på banksjef Trondsens kontor, der kanalutstillinga er nå. Jeg var vel innom for å få et lån eller noe liknende, og blant mye annet kom samtalen inn på lokalhistoria; det var Trondsen svært interessert i. Han var jo av gammal Ulefoss-slekt, og faren og forfedrene lenger tilbake hadde arbet ved jernverket. Han hadde stor respekt for de gamle på verket.
Jeg minnes vi snakka om Øvre Verket og planene Cappelen hadde om å utvide sagbrukstomta og at han hadde behov for det gamle boområdet. Det var snakk om rivning av all bebyggelse. Det stod heilt klart for meg at vi ikke måtte gjøre den samme tabba som blei gjort i 1959, da de reiv den gamle brakka på Verket. Noe måtte vi ha igjen av minner om de gamle verksslektene og der de hadde budd. Trondsen bad meg ta initiativet til å kalle inn til et konstituerende møte. Som ble holdt på Banksalen den 28. april 1978.
30 interesserte og engasjerte holla sogninger møtte opp, lover blei vedtatt og styre valgt. Formålsparagrafen har denne ordlyden: «Holla Historielag har til formål å vekke interesse og skape forståelse for bygdas historie. Det vil arbeide for å utbre kjennskapet til vår kulturarv og verne kulturminner av alle slag i bygda.»
Her skal jeg nevne noe av engasjementet vårt den første tida, slik jeg husker det:
Bevare kulturminner stod høyt på dagsordenen. Den mest aktuelle saken var bevaring av Øvre Verket, en sak som kom til å versere i flere år, og der folk hadde ulike oppfatninger. Noen mente det var beste å rive heile røkla og få vekk minnene om de elendige forholda som verksfolka hadde levd under.
En sånn type vulgærpropaganda sammen med den vanlige serviliteten hos mange i forhold til den store grunneieren, var en trussel mot heile vernetanken, og viste en manglende innsikt og forståelse. Men motargumentene seira til slutt. Saken havna til slutt i regjeringa, og dette unike kulturminnet Øvre Verket fikk varig vern av regjeringa til Kåre Willoch. Det var første gang i Hollas historie at folkeviljen seira over den store grunneieren. Saken skapte et skille i vår lokale historie. Vi fikk alle større sjøltillit, og impulser til å arbeide videre med verning av kulturminnene.
Vi ivra også for verning av de gamle gravfeltene i Taje og på Baksås, helleristningene på Romnes ved Norsjø. Vi ville også ha Stenstad¬steinen tilbake fra Danmark. En runestein fra 2-300 tallet, med navnet på den første kjente kvinne fra bygda innrissa på steinen. Vi skreiv til den danske riksantikvaren, P.V. Glob, og la fram planene. Men det ville han ikke ha noe av.
Det var da skolesjefen kom med det dristige forslaget om å ta med seg en stor rullestein fra sandtaket på Baksås, legge den bak i ein bil, og bytte den ut med runesteinen, som vi så frakta tilbake til Holla. Ingen ville oppdage om det var runer eller anna på steinen, mente han. Men det var jo bare en spøk. Så runesteinen står fremdeles på Sjælland i Danmark.
Innsamling av stedsnavn engasjerte vi oss også i, men her var det Bondekvinnelaget som dro lasset, og fikk samla inn hundrevis, ja kanskje tusenvis av navn, på steder og naturformasjoner i inn og utmark.
Fotografering av bygninger og avfotografering av gamle bilder blei også satt i gang, og har vel foregått meir eller mindre heile tida.
Rusleturer meinte vi kunne være en fin måte å bli kjent i bygda på. Så det har vi arrangert i fleire runder. Ellers forsøkte vi å legge turer til andre områder, til andre historielag, og de kom på besøk til også oss. Her har jo historielaget siden utvida området til heile verden, og arrangerer en sommertur hvert år, som er ment å gjøre medlemmene av laget kjent med kultur og historie også i andre kulturer og blant andre folkeslag.
Økonomien. Vi kommer ikke langt uten en viss form for økonomisk grunnlag. Det hadde seg slik at bildekunstneren Kjell Torjussen fra Porsgrunn hadde utstilling på Samfunnshuset, og det førte til at han laga 10 ulike litografier for historielaget, i en serie vi kalte HUS I HOLLA, som skulle vise verneverdig hus og bygninger i bygda. De samme motivene ble bruka på en serie porselensplatter fra Porsgrund Porselensfabrikk. Salget av dette la et godt økonomisk grunnlag for laget. Det gjorde at vi kunne gå videre med planer om bokutgivelser, og et årsskrift for laget.
Egne lokaler. Vi fikk en avtale med Nils Cato Aall om å leie lokaler i deler av den gamle kontorbygningen. Det var først i 1982, det første medlemsmøtet blei holdt der 25. februar med 15 medlemmer til stede, har jeg notert. Her vil jeg skyte inn: ennå er ikke Øvre Verket saken avgjort, men det nærmer seg. Oppslag i Dagbladet fredag 11.6.1982: Godseieren tapte: Øvre Værket skal fredes.
Bokutgivelser. Første utgivelsen legeboka fra Håtveit fra 1790 tallet, og siden har det blitt fleire: folketellinger, skattelister, bilens historie i Holla, av Per Bernt, Peder Soelvold. I tillegg til andre utgivelser på andre forlag. Og i årsskriftet: drøssevis av artikler om rekke forskjellige sider av bygdehistoria og lokalkulturen i bygda gjennom snart 30 år nå. I følge oppgaver fra Tormod, som har oversikten, dreier det seg nå mellom 3000 og 4000 sider lokalhistorie. Forfatta av over 100 lokalhistorikere.
Månedlige foredrag. Dette har vært svært vellykka, og det er bare å ta av seg hatten for det arbeidet som laget har lagt ned for å få til dette gjennom alle år. Disse foredragene går inn i en god folkeopplysningstradisjon, foredrag som har tatt og tar opp ulike emner fra historie og kultur. Det minner meg mye om den gamle folkeakademitradisjonen som historielaget her holder i hevd. Også i dag får vi et foredrag i denne rekka: Anne Haugen Wangs foredrag om et bondeopprør i Telemark.
Hva er så hensikten med alt dette historielagsarbeidet og engasjementet for lokalkulturen? Det er fordi det er meiningsfullt. Det skaper et fellesskap, noe som binder oss sammen. Det er noen som sier at å kikke i bakspeilet, er farlig, fordi en ser ikke hva som kommer. Det er komplett feil. Å kikke i bakspeilet, å få kunnskap om vår historie, gir oss perspektiv på tilværelsen, og gjør oss i bedre stand til å møte framtida. Vi i historielaget er overbevist om det både riktig og viktig. Det at vi har felles røtter og ei felles historie, gir oss et viktig fundament for samfunnet. Det er en grunnleggende del av samfunnet. Samfunn betyr å finne sammen, men vi kan ikke finne riktig sammen viss vi ikke har noe sammen.
For folk i Holla, og jeg vil si særlig ulefossinger, som i århundrer har vært avhengige av godseiere og brukseiere, har sjøltilliten vært svak. Vi har lært at vi ikke har noe å være stolte av, noe å breske oss a, men det har vi. Og det har ikke minst arbeidet til historielaget vist. Vi har en så mangfoldig historie som ingen annen kommune i Telemark kan vise maken til. Og det er vår stolthet. Alle de som har gått foran oss har lagt det grunnlaget som vi bygger på. Og vi er bare ved begynnelsen. Kunsten er lang, men liver et kort, men vi kan alle bidra til å øke kunnskapen om vår felles historie. Det gjør bygda vår til et bedre og mer interessant sted å bo. Takk for oppmerksomheten.
Til slutt vil jeg nevne i alfabetisk rekkefølge de 30 som var med og stifta Holla Historielag den 28. april 1978:
|
|
Vi lyser fred over de medlemmene her og andre av våre medlemmer som har gått bort.