Det gamle verk

 

BokinfoInnholdsfortegnelseForord
«Det gamle verk» – om Ulefos Jernværk rundt år 1800 – er den første oversikten her i landet over bygninger, innretninger og arbeidsprosesser ved et gammelt jernverk.

De gamle jernverkene var bygd stort sett på samme måten. Boka vil derfor være spennende for alle med interesse for gammel jernhåndtering og industrihistorie.

Boka bygger på et omfattende kildemateriale. Tillegg ved Per Bernt Tufte. Illustrasjoner ved Jonny Andvik.

 
* Ved levering utenfor Nome
kommer porto i tillegg.
InnholdSidetall
Forord10
Innledning13
Sirkumferensen16
Kullhusa18
Gruver og skjerp ved Arendal20
Proviantering ved sørlandsgruvene20
Malmtransporten fra sørlandsgruvene21
Fens-gruvene23
Avlønning og malmkjøring24
Rosting27
Pukkhammeren og pukkhammerhuset30
Ulefoss-dammen og vannrennene33
Masovnen35
Smeltehytta38
Rujernsproduksjonen38
Forming og støping av ovner, gryter og bryggepanner40
Stangjemshammeren og hammersmia42
Spikerhamrene og spikerhammersmia44
Hammerverket på Hørte46
Vanntilførselen til Hørte-hamrene46
Proviantmagasinet og andre hus og eiendommer48
Fra verket og ut50
Etterord53
Litteratur54
Per Bernt Tufte: Viktige personer fra Ulefos Jernværks eldre historie57
Gruvedrift i eldre tid69
Kulldrift og kullkjøring75
Sak-, steds- og personregister81
Tillegg:91
A. J. Gjermundsen: Kilder til Ulefos Jernværks historie91
Ansatte ved verket, Hørte-hamrene og gruvene i 1799136
Instruks for forvalter Søren Bowman 1759139
Instruks for masmester Poul Petter Svendsen 1794141
Instruks for verkslege Daniel C. F. Krohn 1800143
Forord

Ulefos Jernværk feirer i år at det er 350 år siden verket fikk sitt første privilegium til jernverksdrift på Ulefoss. Verket er Norges eldste igangværende bedrift og har gjennom alle år hatt stor betydning for lokalsamfunnet på Ulefoss og i Rolla. Gjennom alle disse år er det to familier som har eid jernverket lengst: familiene Løvenskiold og Cappelen. Herman Leopoldus (Løvenskiold) kjøpte jernverket i 1726 og hans sønnesønns sønn Eggert Christopher Løvenskiold eide verket til 1828; siden 1835 har familien Cappelen eid verket på Ulefoss.

Mye har skjedd med verket gjennom alle disse åra, og det er lite i dag som minner om det gamle jernverket. Da Diderik Cappelen kjøpte verket i 1835, foregikk drifta stort sett på samme måte som på løvenskioldenes tid på 1700-tallet: Malmen fikk verket fra gruver på Fen sør for verket og fra gruver ved Arendal, kull kom fra skogene innafor sirkumferensen 1) og ble kjørt til verket av bønder i området.

På Hørte hadde verket anlagt to stangjernshammere. Ved Gråten i Solum hadde verket et eget magasin for jern, malm og ulike varer. Magasinet her ved Skiens-elva var viktig omlastningsplass for malm fra sørlandsgruvene og for import av kornvarer og andre varer fra Danmark og eksport av jernprodukter, først og fremst til jernvarehandlerne i København. Nytt kildemateriale som jeg har kommet over både her i landet og i Danmark, gjør det nå mulig å gi en mer nøyaktig og detaljert beskrivelse av denne virksomheten enn det som har vært mulig til nå.

De norske jernverkene var viktige i økonomien i Danmark-Norge, og leverte mye av det jernet som det var behov for i gammel tid. På det meste var det 23 jernverk her i landet. De mest kjente var, i tillegg i Ulefos Jernværk, Næs Jernverk, Eigeland, Froland, Fritzø, Bærum og Fossum. I denne framstillinga skal vi forsøke å beskrive bygninger og innretninger, virksomheter og arbeidsprosesser slik de foregikk på Ulefoss for 200 år siden, og som var noenlunde de samme ved alle norske jernverk på den tida. Her bygger jeg først og fremst på professor Frederik Thaarups framstilling av virksomheten fra 1795/1796 2), sekretær Hans Schmiths brev om jernverksdrifta 1800-1807 3), jernverkets årsregnskaper 1800-1806, Eggert Løvenskiolds brev til broren Carl Løvenskiold 4), den store taksten med forarbeider fra 1778 og diverse annet kildemateriale i Statsarkivet på Kongsberg, Riksarkivet, Landsarkivet for Sjælland og det danske Rigsarkiv i København. Viktige opplysninger om jernverksdrift har jeg også fra det store bergverks-leksikonet av Sven Rinnan fra 1789 5), og annen litteratur nevnt i oversikten til slutt i boka. Andre forhold ved verket blir bare nevnt, her er det først og fremst selve verket og virksomheten ved jernframstillinga vi så langt det er mulig utfra kildene skal forsøke å dokumentere.

Boka inneholder også artikler av Per Bernt Tufte om gruvedrifta, om kulldrift og kullkjøring og om eiere og forvaltere fra 1600-åra og fram til Diderik von Cappelen overtok verket i 1835. Artikkelen om tidligere eiere og forvaltere er den første systematiske oversikten som til nå er skrevet om dette. Boka har også et omfattende tillegg med oversikt over kilder til jernverkets historie jeg har henta fra offentlige og private arkiver her i landet og i Danmark. Til slutt i tillegget er det tatt med en oversikt over ansatte ved verket på Ulefoss og ved hammerverket på Hørte i 1798/99 fordelt på yrker, en oversikt over gruvearbeiderne ved Fens-gruvene og sørlands-gruvene, dessuten instruks for forvalter Søren Bowman fra 1759, som den gang var normalinstruksen for forvalterne ved verket, instruks for masmester Poul Petter Svendsen fra 1794 og instruks for vekslege Daniel Krohn fra 1800. Registreringene av alt dette materialet har skjedd bl.a. med reisestipender og støtte fra Holla Historielag, Norsk Faglitterær Forfatterforening og Letterstedska Foreningen.

Det er å håpe at dette skriftet kan gi et inntrykk av hvordan det gamle jernverket var og hvordan det fungerte med innretninger, maskiner og ulike arbeidsoperasjoner. Og siden det er jernverksjubileum i år, kan det være på sin plass et øyeblikk å kaste et blikk tilbake på grunnlaget for dagens virksomhet, en virksomhet i alle år har vært den viktigste arbeidsplassen på Ule-foss og som har hatt stor betydning for tusenvis av mennesker.

Jeg takker statsarkivar Nils Johan Stoa for råd og veiledning, konservator Gunnar Molden og ansatte ved Næs Jernverksmuseum, bibliotekar Yngve Axelsson ved det svenske Jernkontoret for hjelp til illustrasjoner, Per Bernt Tufte som har bidratt med verdifulle artikler om kulldrift og malmbryting i eldre tid, og om eiere og drivere av jernverket gjennom de første nesten 200 åra. Stoa og Tufte har også gjennomgått manuskriptet og kommet med verdifulle forslag til tillegg og endringer. Stor takk for det. Stor takk også til Jonny Andvik, Porsgrunn, som har satt seg inn i jernverkshistoria og rekonstruert deler av det gamle verk i sin strek. Carl Diderik Cappelen fortjener den aller største takk for raust bidrag til bokutgivelsen. Endelig en takk til forlaget, Norgesforlaget ved Truls Norby, som nok en gang har tatt på seg å gi ut ei bok om industrihistoria i Telemark.

Ulefoss, november 2007
Arne Johan Gjermundsen


1) Sirkumferensen (som betyr omkrets) var området rundt verket der bøndene brente og leverte kull til verket. Den første sirkumferensen var på 20 kilometer i en sirkel rundt verket; denne sirkumferensen ble seinere utvida. Sirkumferensordningen ble innført av kong Christian IV, som gav verkene førsterett til skogsdrift, vannkraft og malm.
2) Frederik Thaarup (I 766-1845), dansk statistiker og og historiker, 1793 professor i statistikk ved Københavns universitet, fra 1797 fogd i Solør, og fra 1812 etatsråd ved Generaltoldkammeret. Fra 1793/94 til 1797 var Thaarup jernverkets sekretær ved kontoret i København og reviderte regnskapene for verket.
3) Hans Schmith overtok som sekretær for jernverket da Thaarup slutta i 1797. Før den tid hadde han vært sekretær for jernverkseieren (Michael Herman Løvenskiold) på Løvenborg. Schmith var i stillingen til 1815 etter at Eggert Christopher Løvenskiold hadde overtatt verket og flytta til Ulefoss i 1811.
4) Eggert Christopher Løvenskiold: Min bedste kiære Broder! (Det soelvoldske Selskab, 2002).
5) Sven Rinman: Bergwerks Lexicon. Stockholm 1789. Oppslagsverk i to deler med et tillegg med plansjer. Verket regnes som det mest omfattende oppslagverket om gruver, bergverk og jernhåndtering i Norden.