I hårløsninga

 

BokinfoInnholdsfortegnelseForord
Da aleneforsørgeren Fride opplever å få en kreftdiagnose og går gjennom tøffe behandlinger med håp om å bli helt frisk, får hun oppleve sin egen indre styrke, samtidig som underlige sammentreff og hendelser hjelper henne framover i helbredelsesprosessen.

Like mye som at det er en historie om å få kreft, er det også en historie om:

• å våge å tro på det beste
• å våge å kjenne på frykten
• å våge å gå nye veier
• å våge å ta imot
• å våge å gi av seg selv

 
InnholdSidetall
Forord9
1. I hårløsninga13
2. Våkenatt25
3. Kjære Gud, for faen32
4. Ei stjerneklar natt43
5. Usynlige doser50
6. Kvitre litt57
7. Spredningsfrykt63
8. I vårløsningen69
9. Som man roper i skauen76
10. Litt fres og litt kos96
11. Født på ny101
12. Se det lille granfrøet113
13. Videre125
14. Disse tårene her130
Etterord139
Forord
Meditasjon
«I dag kom jeg først inn i et litt forvirrende landskap, som om jeg var gått meg vill og ikke visste hvilken retning jeg skulle begynne å gå i. Lyset skifta i ett sett, fra skinnende hvitt, sølvklart lys til et mørke med noen tunge energier i seg. Som det gode og det onde. Jeg kjente angsten komme snikende. Så begynte tromminga, og med den kom min trofaste, blide, rundansiktede indianerhøvding og åndelige veileder. Blid som sola, som vanlig. Tryggheten som strålte ut av han fikk meg til å slappe av igjen. Den velkjente stien oppover den bratte åseggen kom igjen til syne og jeg visste hvor jeg skulle gå for å komme opp til der han alltid pleide å sitte med tromma si. Atter engang bevega jeg meg oppover den gyllenbrune, steinete stien. Denne gangen kom han meg i møte, tok handa mi og nærmest dro meg videre oppover. Oppover, oppover. Fjellet og stien ble borte i skyene. Plutselig endra han retning, litt ned mot venstre, rundt en sving. Der åpna landskapet seg opp, og en landsby av stein, gulbrun og terracottafarga stein, kom til syne. Husa var nærmest forma inn i fjellet med runde, glatte vegger, som om Gud hadde leika keramiker i fjellsida her. Han holdt meg fortsatt i handa.Vi betrakta landsbyen på avstand. Indianerstammen som bodde her holdt på med daglige gjøremål. En rolig atmosfære prega tid og sted. Lukt av røyk fra åpen ild. Veilederen pekte ned på ei kvinne som satt ute på den åpne plassen i sammen med et barn. Noen leirkrukker lå rundt omkring. Det så ut til at hun var opptatt med å pusse krukkene med noe hun hadde i handa si. Barnet var en gutt. Jeg så at han var veldig lik min egen sønn, og det kunne se ut som at han var på omtrent samme alder som han. Noe sa meg at kvinna var meg i et tidligere liv. Plutselig kommer en bjørn til syne, og den springer i retning kvinna og barnet. Kvinna reiser seg opp som for å beskytte barnet, og bjørnen angriper henne. Alt skjer så fort. Så er bildet borte. Høvdingen sier: 'Du mista livet den gangen. Bjørnen drepte deg. Gutten ble aleine. Han ble tatt hand om av de andre i stammen. Det er den gutten du så ved senga di den natta for mange år siden i Oslo. Det er den gutten du har nå. Denne gangen bekjemper du døden selv, som en bjørn! Du har krefter som en bjørn, og du bruker disse til å bekjempe sjukdommen din. Du blir helt frisk. I dette livet skal dere ha hverandre i mange, mange år. Du skal følge sønnen din gjennom oppveksten og langt inn i hans voksne liv.»Jeg kjente ei nydelig ro i mitt indre, og en dyp takknemlighet. Så kom energien inn i meg. Armene kjentes sterkere og det prikka i hele kroppen. Jeg visste der og da med meg selv at jeg har krefter nok. Jeg blir frisk.

Bildet av landsbyen forsvant. Jeg befant meg plutselig på ei lita strand ved en stor innsjø, med en masse siv rundt. Der kom morfar i den blå skjorta si. Han smilte og sa noe om havet. «Fride, du er som havet. Det rommer så mye som ikke synes. Under overflata er det et vell av skatter. Hent det fram. Det ligger der. Du har alt som skal til.»

Reisen var slutt for denne gang. Jeg skriver i boka mi for første gang. Jeg kjenner kreftene kommer tilbake etter tre dagers utmattelse på grunn av herjinga til første dose cellegift. Nå er jeg i gang. Dette klarer jeg. Og jeg er ikke redd for noen ting lenger.