Forord
Ideen til boka hadde Merete Moe og Hermann Lisl. Som nye eiere av Lille Ulefos fant de gården og dens historie spennende. Gårdens gjester og andre som besøker Ulefoss ville ha interesse av å vite mer om historien bak, mennesker, industri og arbeidsliv. I stedet for en liten brosjyre eller en omfattende, detaljrik lokalhistorie tenkte de seg en lettfattelig, oversiktlig bok, som kunne fortelle noe om Lille Ulefos og sagbrukssamfunnet gjennom tidene. Dette ble opplegget til boka.
Lille Ulefos er en refleks av hovedgården, men i miljø og bruk noe helt annet. Ulefos gård, hovedbølet på elvas nordside, sto her først og har lange røtter tilbake i tiden.
Med oppgangssagene tok industrien for snart 450 år siden de første skritt inn i et samfunn som hadde bestått uforandret nesten like lenge. Gården fikk i tillegg til å være jordbruk en ny funksjon som «Saugforvaltergaard» – bolig for sageiernes representanter på stedet. Mellom barken og veden - eiere, ansatte og skogeiere - hadde forvalterne sin oppgave.
Gården har ikke Ulefos Hovedgaards prakt. Men den har stil og verdighet på sin plass nærmere hverdagen og dens problemer. Bankende oppgangssager, hvinende sirkelsager og høvelmaskinenes tette dur var aldri lenger unna enn at beboerne på Lille Ulefos og samfunnet omkring gården ble minnet om at ble verdiene skapt i møtet mellom tømmer, drivkraft fra fossen og menneskelig kløkt og innsats.
Regnbuen med alle sine farver i skumsprøyten over fossen på solrike dager var budskapet om naturens evige makter og menneskelivets omskiftelighet. I dette spenningsfeltet mellom mennesker og makter ligger den gamle «Saugforvaltergaarden» og minnene fra industrien og menneskene, som en del av den arven som vår tid har overtatt og som i dette tilfelle, blir tatt godt vare på.
Ulefoss, februar 1995
Gerhard Hedlund